En bedre skole må skapes i klasserommene

Den 22 april presenterade vi resultaten från utvärderingen av Kunskapslyftet i Norge. En rapport om skolutveckling i vårt grannland som har stor bäring också i Sverige. Nedan finner du den debattartikel som publicerades i Dagsavisen den 22 april.

Rapporten med mera kan du ladda ner från http://www.fafo.no/Fafo-frokost/100422/index.html




En bedre skole må skapes i klasserommene

Ulf Blossing, Anna Hagen, Torgeir Nyen og Åsa Söderström

Gjennom programmet ”Kunnskapsløftet – fra ord til handling” har staten gitt støtte til lokale prosjekter for å skape bedre skoler. Men kjernevirksomheten i skolen – lærernes undervisningspraksis – er i liten grad berørt. Dette kommer fram i evalueringsrapporten  fra Fafo og Karlstads universitet som lanseres i dag.

Det siste året har norsk skole vært et hett diskusjonstema i tv- og nettdebatter, i aviser, i kantiner og rundt middagsbord. Dokumentarseriene ”Blanke ark” og ”Klasse 10B” har gitt næring til debatten. I seriene har vi ikke bare fått høre ekspertenes vurderinger av hva som skal til for å skape en bedre skole. Gjennom TV-programmene har seerne også fått mulighet til å komme på innsiden av den norske skolen og sett hvordan klasserom, lærere og elever ser ut i dag. Med egne øyne har vi sett hva elever og lærere sliter med, og vi har kunnet observere hva lærere kan gjøre for å forbedre elevenes motivasjon og resultater. Ut fra dette har mange, både i og utenfor skolen, gjort seg opp sine mer eller mindre velfunderte meninger om hvilke utfordringer skolen står overfor i dag og hva som skal til for å skape en bedre skole.

Nå er superpedagogene og kamerafolkene ute av klasserommene, og nye programkonsepter fyller TV-rutene. Tilbake sitter vanlige lærere som hver eneste dag på hver skole i landet har ansvar for sterke og svake elever, med gode og dårlige dager. En viktig utfordring i dette arbeidet er å holde oppmerksomheten rettet mot det som skjer i klasserommet.

I perioden fra 2005 til 2009 ble det bevilget nær 200 millioner i statlige midler til et program for skoleutvikling. Satsingen ble kalt ”Kunnskapsløftet – fra ord til handling”. Fafo og Karlstads universitet har evaluert satsingen, og sluttrapporten fra evalueringen blir lansert i dag. Til sammen 100 prosjekter har fått støtte fra programmet, og rundt 250 skoler har vært involvert. Skoleeiere, prosjektledere og eksterne kompetansemiljøer har planlagt og gjennomført prosjekter av ulikt omfang og med ulik innretting. Midlene er tildelt etter prosjektsøknader fra kommuner og fylkeskommuner. Søknadene er skrevet på bakgrunn av omfattende analyser av sterke og svake sider ved den enkelte skole. Høyskoler, universitet og private konsulentfirmaer har vært trukket inn som eksterne kompetansemiljøer for å støtte prosessene i skolene ved hjelp av blant annet forelesninger, seminarer og samtalegrupper.

Lærere og rektorer som har vært involvert i prosjektene har lært mye. Rektorer har lært at gode prosjektresultater krever langsiktige planer og tett oppfølging. Lærere har utviklet det interne samarbeidet i teamene og erfart hvordan lærere kan lære av egne kolleger. Noen skoler har utviklet aktivitetstilbud i midttimene som bidrar til å gi elevene nye mestringsopplevelser. Flere av ungdomsskolene har satset på ulike tiltak for å skape større arbeidsro i timene. Mange skoler har lagt vekt på tilpasset opplæring gjennom utvikling av individuelle arbeidsplaner og måloppfølging. Et overordnet mål har vært å forbedre elevenes læringsmiljø.

Noe som likevel er slående er at svært få skoler har hatt som mål å utvikle lærernes undervisningspraksis. I stedet satser et flertall av skolene på tiltak for økt disiplin, midttimeaktiviteter for elevene, utvikling av arbeidsplaner eller lærernes egen læring. Når lærere lytter til foredrag eller deltar i gruppesamtaler om pedagogiske emner burde dette i sin tur kunne føre til bedre undervisningspraksis. Men lærernes undervisning har i liten grad vært tematisert. Samtalene er i begrenset grad fulgt opp med observasjon av og tilbakemelding på undervisningspraksis. Intervjuer med elevene gir inntrykk av mange enkeltlærere som er kompetente, engasjerte og innstilt på å tilpasse undervisningen til elevenes behov. Skolene som helhet er derimot preget av en tradisjonell og lite variert undervisning. Lærernes mulighet for å få veiledning er begrensede, og systemer for deling av kompetanse er lite utviklet.

Involvering av ett eller flere eksterne kompetansemiljøer har vært en forutsetning for å få støtte fra programmet ”Kunnskapsløftet – fra ord til handling”. En av intensjonene i programmet har vært at kompetansemiljøene skulle vurdere skolene med et nytt blikk og kanskje utfordre skolene på områder som kan være vanskelig å ta tak i på egen hånd. Ut fra prosjektenes tematiske innretting er det lite overraskende at kompetansemiljøenes innsats i liten grad har vært rettet mot klasserommene og undervisningssituasjonen. Det kan også hevdes at de økonomiske og tidsmessige rammene i prosjektene i liten grad har gitt rom for at kompetansemiljøene har kunnet være til stede i skolene over lengre tid for å observere og veilede lærerne over tid. Kanskje har det også vært lettere for alle parter å ta tak i andre forhold enn det som angår selve undervisningen. Det å endre innarbeidede arbeidsvaner er et vanskelig og krevende arbeid. Det gjelder i skolen, så vel som i andre organisasjoner.

I løpet av det siste året har antall kvalifiserte søkere til lærerutdanningen steget med 20 prosent. Utdanningsminister Tora Aasland har uttalt at dokumentarseriene fra skolen har bidratt til å heve statusen til læreryrket. Det har seriene gjort ved å vise fram gode lærere og hvilken betydning de har for elevenes motivasjon og læring. På samme måte bør myndighetenes støtte til skoleutvikling bidra til å støtte opp under og utvikle lærernes pedagogiske kompetanse. Eksterne kompetansemiljøer kan være en viktig støtte i dette arbeidet, men en forutsetning er at deres innsats tar utgangspunkt i den kompetansen som allerede finnes blant lærerne. Denne kompetansen må synliggjøres, utvikles, deles og brukes. Det viktigste er likevel at arbeidet med å forbedre skoler ikke først og fremst er det som skjer på konferanser, på seminarer eller på personalrommet. Om skolene skal bli bedre, må skoleutviklingsprosjektene handle om det som skjer inne i klasserommet, i møtet mellom lærer og elev.